Keisersektene Jeg har, slik jeg ble beordret av kardinalrådet, samlet sammen dette materialet om keisersektene. Det er viktig å være klar over at dette er et kort sammendrag, og ikke på noen måte gir noe fullstendig bilde, men forhåpentligvis vil det likevel vise trusselene Lyset og Sannheten står overfor. Jeg har lagt ved noen utdrag fra kjetternes skrifter, og selv om det gjør meg vondt å gjenta løgnene deres tror jeg det er viktig å dokumentere dem korrekt. Heldigvis fokuserer keisersektene seg først og fremst om deres indre uenigheter, men om vi ønsker å hindre kjetteriet deres i å spres ytterligere bør vi handle før en av dem svelger den andre eller de av andre årsaker legger sine indre uenigheter tilside.  Jeg beskriver ”Den opphøyde keisers kirke” først, fordi jeg tror det er denne sekten som truer Sannheten i størst grad.   Den opphøyde keisers kirke ”For Aurelius, den siste keiser, den første blandt de navngitte, så at hans liv og hans livsverk ikke var godt. Liksom Sammius så at de knebøydes handlinger var gale så Aurelius at hans handlinger var gale. Og han ba om tilgivelse. Men han fikk ikke svar. Da bestemte Aurelius seg for å gjøre seg fortjent til sin tilgivelse, og han satte all sin kløkt, visdom, mot og makt inn for å snu sitt livsverk. Keiseren var mektig, mens hans liv hadde vært langt, og han så at oppgaven var uoverkommelig. Men han fortvilte ikke. I stedet sa han ”Akatosh, jeg har syndet, og jeg har levet mitt liv i mørke. Men jeg ser nå at dette var ondt, og jeg ønsker bare å snu mine handlinger, og konsekvensene av mine handlinger. Gi meg Lyset og tiden jeg trenger for å snu mørket jeg har skapt til Lys, og jeg vil tjene deg og de Navngitte gjennom deg for alltid”. Og slik ble det.” Denne teksten er, sammen med en håndfull andre som beskriver Keiser Aurelius liv, kjernen i Den opphøyde keisers kirke. Disse tekstene er alle sammen nedtegnet av en forfatter som kaller seg ”Victoria” fra 1438 til 1446. Om dette i virkeligheten var Aurelius søster, eller om forfatteren låner hennes navn for å styrke påstandene sine er uvisst. Det burde være unødvendig å forklare hva kirkens prester hevder.  Sjokkerende nok hevder kirken at at Aurelius ikke bare ble opphøyet til helgen, men til en Akatoshs avatar, og dermed høyere enn de fire. Utfra de tekstene kirkens prester har latt meg studere er denne ideen langt nyere, og kommer ikke til utrykk før rundt 1471. Det burde uansett være klart hvor langt fra Sannheten disse løgnene er, og i ytterste konsekvens vil de bidra til at mørket igjen får makt i våre verdener.                 I motsetning til vår Sanne vei, hvor gudene er hjelpere og voktere for oss lavere navngitte mener kirken at de fire og helgenene tjener Aurelius og bare gjennom ham Akatosh. De har beholdt de hellige ritualene, men de hevder det viktigste er å reflektere over sine handlinger, og om disse har voldet noen ondt, å angre og arbeide for at skaden rettes opp. En av deres sentrale læresetninger er ”Gale handlinger kan være mer verdifulle enn riktige om den som begår dem i ettertid innser dette og angrer fullhjertet. Bare slik kan navngitte lære lyset å kjenne. Derfor er det ikke vår oppgave å dømme andre navngitte, men vi må med milde ord forsøke å hjelpe dem å lære av deres gale handlinger”.                 Jeg innser at det kan virke uforståelig at så fremmede og åpenbart kjetterske ideer kan høste popularitet, men husk at de fleste navngitte er enkle sjeler. De forstår ikke hvor grunnleggende ondt det er å hevde at de fire ikke er de første under Akatosh, og ideen om at navngitte bare kan angre for at gudene skal glemme deres onde handlinger er forførende på uinvidde. Selv om Tempelet ved første øyekast virker langt farligere vil jeg, med største ydmykhet, hevde at Kirken i dag er den største trusselen vår orden står ovenfor.       Den evige keisers tempel Her er det kanskje på sin plass å understreke hatforholdet mellom keisersektene. Kirken ser, kanskje med rette, på tempelet som den største trusselen, og tempelet later til å hate Kirken som om de var Ts’Morhiel selv. Dette kan virke merkelig, i forhold til Sannheten og oppfatningene til både klostrene og vår orden virker sektene nærmere hverandre enn noen andre, men etter å ha fått lov å studere tekstene til begge sektene er det for meg innlysende. La meg sitere tempelets tekster som beskriver hvorfor de hevder Aurelius er Akatoshs avatar før jeg forklarer nærmere: ”Keiserslekten er evig, dette er innlysende, og ingen rettskafne navngitte vil nekte for dette. Keiserslekten er hellig, også dette er velkjent og sant. Men jeg spør: Hvorfor? Hvorfor er keiserne hellige, hvorfor har Akatosh, i sin visdom, valgt å sette akkurat denne linjen over oss? Hvorfor har Hun ikke plukket noen fra denne evige linjen opp til seg tidligere, og gjort dem til guder? Hvorfor forsvant den hellige Aurelius? Jeg tror svaret på disse tre spørsmålene er et og samme: Aurelius er Akatoshs avatar, og blandt gudene er bare Hun over Ham. Jeg har studert keiserlinjens historie nesten hele mitt liv, og ett faktum har alltid interessert meg: i hvert eneste ledd har keiseren vært bedre, klokere, mektigere og visere. For de av oss som er heldige nok til å ha opplevd Aurelius lys og nærver er også dette åpenbart, for Hans godhet og visdom var større enn noen annen navngitt noen sinne. Mitt svar er derfor at Akatosh, i sin visdom, har latt keiserslekten fortsette uten å gjøre noen av dem til guder selv om de alle sammen i mange slektsledd har vært mer enn verdige, for at Aurelius, den evige, skulle bli født. Hans liv er en studie i Godhet og Lys, og ingen andre enn en dåre ville kunne hevde at han noensinne har utført en handling som ikke var utelukkende God. Men dårene er mange, og nettopp slike påstander, åpenbart lagt i dårenes sinn av Ts’morhiels tjenere har florert. Derfor var det Aurelius, den første etter Akatosh og Hennes avatar, forkledde seg og oppga tronen. Her ligger både den største tragedien og den største gleden vår verden noensinne har sett. Fordi Keiseren ikke lenger hersket fra sin trone fikk Ts’morhiels tjenere større frihet til å kaste kaos og mørke over vår verden. Men samtidig har alle rettroende, de av oss som fortsatt er trofaste mot den siste keiser og vet at han er God, hans beskyttelse, og trenger aldri å frykte.” Teksten er kreditert Myhal Sulvus, en person som kaller seg historiker og profet. Blandt tempelet æres han som deres grunnlegger, men jeg har ikke funnet referanser til ham noe annet sted. Jeg har derimot funnet referanser til en Miha Sulvus i memoarene til en av hoffets administratorer på Aurelius tid, hvor hun beskrives som en vakker, men svært tåpelig konkubine. Jeg har, klokelig tror jeg, tiet om dette overfor tempelets medlemmer. I alle tilfeller burde det være åpenbart hvor konflikten mellom sektene stammer fra. Hovedbudskapet til kirken er at keiser Aurelius innså at hans handlinger tjente mørket, og derfor snudde seg, mens tempelet angriper alle som hevder at keiseren noensinne utførte en klanderverdig handling. Den groveste synden i deres lære er likevel, etter min ydmyke mening, at de hevder Akatosh, den evig voktende, har latt knebøyde eller andre ikkespesifiserte tjenere av Ts’morhiel infiltrere verdenene og påvirke navngitte. Påstanden er like latterlig som den er ondsinnet, men den kan nok forklare noe av tempelprestenes aggresivitet overfor meningsmotstandere. Et siste viktig trekk ved tempelet er deres hat mot ikke-mennesker. Antageligvis har dette utviklet seg fordi de nekter å innrømme Aurelius’ (som de, til tross for Veritas regjeringstid insisterer på å kalle den siste keiseren) feiltrinn og grusomheter overfor de øvrige navngitte, men vi må, uansett årsaken til hatet, være klar over at når tempelets prester snakker om ”De som sviktet keiseren”, eller ”Løgnerne” snakker de vanligvis om ikke-mennesker. Dette er både en forbannelse og en velsignelse. Den åpenbare ondskapen holdningene deres fører til er grusom, men på samme tid hindrer det dem i å oppnå for stor popularitet. -          Gina Pasthus, diplomat og prest for ”Ordenen av forente verdener” i rapport til kardinalrådet.